NORDLIGE BARSKOGER - verdens største karbonlager
Tekst og foto: Tom Schandy
Vi vet alle at regnskogene er en viktig alliert i kampen for å hindre klimaendringer, men visste du at de nordlige barskogene har et enda større karbonlager?
Når dampende regnskoger i Amazonas brenner, tiltrekker de seg oppmerksomhet fra hele verden. Det er krise for jordas naturmangfold og for verdens klima. Regnskogen suger til seg klimagassen karbondioksid. Og når den brenner, skjer det motsatte, masse CO2 forsvinner ut igjen i atmosfæren og forsterker drivhuseffekten. Derfor er hele verden på tå hev når nyhetene om Amazonas-branner flommer over.
Men oppmerksomheten er ikke like stor når hogstmaskinene dundrer gjennom våre skoger og lager enorme hogstflater, og på den måten frigjør CO2 til atmosfæren. Faktisk har våre nordlige barskoger en enda større rolle som CO2-støvsuger og som karbonlager enn regnskogene. Over tid har enorme mengder karbon blitt lagret i skogsøkosystemer. Anslagsvis er det snakk om ufattelige 1150 gigatonn i et globalt perspektiv.
De norske skogene er en utløper av et enormt skogområde som heter taigaen. Det strekker seg gjennom Sverige, Finland og Russland til Stillehavet – og fortsetter på den andre siden i Canada og Alaska. Dette er det største såkalte biomet på jorda, det utgjør svimlende 20 millioner hektar, cirka 17 prosent av jordas overflate. Rundt halvparten av dette enorme området er intakt økosystem. Det gjelder store områder i Russland og Canada, men ikke i Norge. Vi har bare vernet 3,6 prosent av det produktive skogarealet, på resten av arealet regjerer skogsmaskinene.
Trær binder karbon i hele sitt livsløp, gjennom fotosyntesen. Trærne bruker CO2, sollys og vann til å danne livets byggesteiner, karbohydrater eller sukker. Skogen er derfor en viktig alliansepartner for å hindre klimaendringer. Jo mer CO2 trærne kan suge opp fra atmosfæren, desto mindre klimagasser blir det igjen der.
Den største forskjellen på karbonlagring i regnskogen og den boreale skogen, er at i våre nordlige skoger lagres det meste av karbonet under jorda, i sopp, røtter og dødt materiale. Ja, faktisk lagres 80 prosent av karbonet i bakken. I regnskogen er det lite lagring i bakken, det meste lagres oppe i trærne. Fordi karbon lagres i jorda, kan den akkumuleres over flere hundre år og dermed lagre mer karbon per kvadratmeter enn regnskogen.
Størrelsen på karbonlagrene kan illustreres slik: Det er 750 gigatonn karbon i atmosfæren, og den globale forbrenningen av fossilt materiale gir et utslipp på 9 gigatonn karbon pr. år. Karbonlageret i bakken i de nordlige skogene er på 560 gigatonn, mens lageret i regnskogene er på 430 gigatonn. Mens norske myndigheter spytter tre milliarder kroner i regnskogsvern pr. år, er den tilsvarende summen til bevaring av våre egne skoger 315 millioner.
Karbonpolitiet
Hvordan har det seg at karbonet havner i bakken? Tidligere trodde man at dette kom fra dødt plantemateriale på jordoverflaten, men nyere forskning viser at karbonet hovedsakelig kommer nedenfra, i jordbunnsamfunnene under bakken. Her spiller soppene en nøkkelrolle. Uten sopp, ingen skog, og uten sopp ville karbonlageret i bakken vært langt mindre. Det er sopp overalt i jordsmonnet, mykorrhizasopper som inkluderer flere av våre kjære matsopper som kantarell, piggsopp og steinsopp. Disse soppene lager et underjordisk nettverk av sopptråder, såkalt mycel, som lever i symbiose med trærnes røtter. Soppene er røttenes forlengede armer som hjelper trærne med opptak av vann og mineraler. Takket være soppene får trærne mulighet til å ta opp næring fra et langt større område enn de ellers ville hatt mulighet til. Betaling får soppene i form av karbohydrater eller sukker. Soppene er ikke grønne, de har ikke fotosyntese og klarer derfor ikke å produsere sukker selv.
Karbohydratene som trærne produserer gjennom fotosyntesen, blir ført ned gjennom stammen til røttene og soppene der nede i dypet. Deler av disse karbonforbindelsene brukes altså av helt vanlige matsopper til å lage sitt underjordiske nettverk av tråder, det såkalte mycelet. På denne måten slippes ikke karbonet ut igjen, det lagres i jordsmonnet.
Mycelet er vanskelig å bryte ned. Selv når mycelet dør, blir mye av karbonet igjen i bakken. Karbonlageret bygges derfor opp nedenfra og ikke ovenfra, en lagring som har foregått over flere hundre år.
Bruk eller vern
Barskogen er derfor gull verdt, men skal den brukes eller vernes? Er plantasjeskogbruk eller skogvern den beste måte for å sikre mest mulig karbonlagring? Her står kampen, for skogbruket mener at høsting og planting er det mest effektive, mens naturvernere mener det beste er å ta vare på den gamle skogen. Ikke minst fordi man da slår to fluer i en smekk; man tar vare på artsmangfoldet samtidig som man lagrer karbon. Ofte ser man ikke skogen for bare trær. Det gjelder å ha to tanker i hodet på en gang.
Flatehogst gir råtesoppene et fortrinn fremfor mykorrhizasoppene nede i bakken, og fordi råtesoppene frigir CO2 til atmosfæren gjennom nedbrytning, blir resultatet et netto tap av karbon fra skogen. Det tar lang tid før karbonlageret er tilbake på nivået før avvirkning. Ut fra et slikt perspektiv kan det synes som om gammel skog er viktigst for lagring av karbon. Store trær binder mer enn små trær. Og det tar mange år før småtrærne igjen blir effektive til å lagre karbon. Skog beskytter oss dessuten mot ekstremvær som flom, vind og ras, den renser lufta og jorda vår, og den holder på jord så den ikke renner vekk og ender i havet.
Alien
Som en alien spiser hogstmaskinene seg gjennom skogen. Trær kuttes, kvistes og skjæres opp på rekordtid. Tid er penger, så hogstmaskinene er i arbeid hver dag året rundt, et eller annet sted. Fra skogeierhold påpekes det at skogbruk er bærekraftig høsting. For skogen vokser opp igjen og binder CO2 på ny. FN har foreslått at det bør plantes mye skog de nærmeste årene for å fange mer CO2, og det er vel og bra. Men hvis det skjer på bekostning av den gamle skogen, er det ikke bra. Da vil artsmangfoldet lide, for det er et langt større mangfold av arter i en gammel skog enn en «plantasjeskog».
Vi må ha skogbruk. Tømmer er viktig, men det er også viktig å avsette områder for vern. Og vi må verne mer enn det vi har vernet til nå. Målet er å komme opp på en verneandel på ti prosent, men bevilgningstakten er for lav. Når skognæringen planter ny skog på det hogde området, eller det vokser opp ny skog naturlig, argumenteres det med at karbonet som ble sluppet ut gjennom hogst, vil fanges igjen, slik at utslippet bare er midlertidig. Det er delvis riktig for karbonet i trestammer og annen vegetasjon over bakken. Men de fyller ikke opp det store karbonlageret i bakken, snarere tvert imot.
Flatehogst, markberedning og kjørespor gjør at jordsmonnet blir eksponert og gir risiko for karbonlekkasje. Når alle trærne i et område hogges, gjør solinnstrålinga på bakken at mye av karbonet i jorda oksideres og frigjøres som CO2. Det kan ta hundrevis av år før karbonlagrene i skogen bygger seg opp igjen etter hogst. Det er de nærmeste årenes utslipp som er kritisk for om vi skal unngå en temperaturendring på mer enn to grader. Det er nå det gjelder.
Gammelskogens mystikk
De fleste av oss er sjelden i en skikkelig gammel skog. Kort og godt skyldes det at det ikke er så mye ordentlig gammel skog. De få områdene med gammel skog, finner du ofte i form av naturreservater. Derfor skal du oppsøke et slikt reservat. Da skal du ikke tenke at du skal gå langt, du skal bruke tid og se deg omkring. Være som en Espen Askeladd som utforsker «trollskogen». Her er trær hulter til bulter, dekket av grønn mose og hengende lav. Variasjonen av leveområder er stor, derfor blir mangfoldet også stort. Dødt trevirke er viktig, for mange arter er helt avhengig av kontinuerlig tilgang på dødt materiale.
Det er også i de gamle skogene at storfuglen, tiur og røy trives best. Jo mer gammelskog, desto flere tiurer kan leve der. Faktisk har 60 av artene i Norge tilhold i skog, og 50 prosent av artene på den norske rødlisten over truede arter, har sitt liv nettopp i skogen.
Mer løvskog og høyere tregrense
Når temperaturen stiger, vil vi få mer edelløvskog i Norge. Dette er en vanlig skog på kontinentet, og i Norge vokser den først og fremst der hvor det er høy middeltemperatur. Dette er en flott skog, og i utgangspunktet høres det ikke så ille ut å få mer edelløvskog. Med varmere temperatur kommer også andre arter som hører hjemme lenger sør. I 2019 hekket rødtoppfuglekonge for første gang i Norge, rett utenfor Oslo, kanskje som en følge av varmere klima. Alle ornitologer jublet selvsagt.
Med høyere temperatur stiger også tregrensa i Norge. En grad varmere kan føre til at nesten halvparten av dagens snaufjell blir tresatt. Hvis temperaturen øker med tre grader, kan 90 prosent av snaufjellet bli skogkledd. Topper hvor det før var utsikt, vokser igjen. At skogen går høyere – og lengre mot nord – fører til at arter som lever i fjellet med tiden kan få mindre areal å boltre seg på. I løpet av det siste århundret har tregrensa økt med rundt 100 meter i Sverige.
Og mens debatten går, øker CO2-innholdet i atmosfæren. I kampen for å hindre uønskede klimaendringer, må vi handle i dag. Vi må ta vare på skogen som en klimapartner – og vi må gjennomføre tiltak på alle sektorer. Hvis ikke går vi en kaotisk og uforutsigbar fremtid i møte.
