NORDLIGE BARSKOGER - verdens største karbonlager
Tekst og foto: Tom Schandy
Vi vet alle at regnskogene er en viktig alliert i kampen for å hindre klimaendringer, men visste du at de nordlige barskogene har et enda større karbonlager?
Når dampende regnskoger i Amazonas brenner, tiltrekker de seg oppmerksomhet fra hele verden. Det er krise for jordas naturmangfold og for verdens klima. Regnskogen suger til seg klimagassen karbondioksid. Og når den brenner, skjer det motsatte, masse CO2 forsvinner ut igjen i atmosfæren og forsterker drivhuseffekten. Derfor er hele verden på tå hev når nyhetene om Amazonas-branner flommer over.
Men oppmerksomheten er ikke like stor når hogstmaskinene dundrer gjennom våre skoger og lager enorme hogstflater, og på den måten frigjør CO2 til atmosfæren. Faktisk har våre nordlige barskoger en enda større rolle som CO2-støvsuger og som karbonlager enn regnskogene. Over tid har enorme mengder karbon blitt lagret i skogsøkosystemer. Anslagsvis er det snakk om ufattelige 1150 gigatonn i et globalt perspektiv.
De norske skogene er en utløper av et enormt skogområde som heter taigaen. Det strekker seg gjennom Sverige, Finland og Russland til Stillehavet – og fortsetter på den andre siden i Canada og Alaska. Dette er det største såkalte biomet på jorda, det utgjør svimlende 20 millioner hektar, cirka 17 prosent av jordas overflate. Rundt halvparten av dette enorme området er intakt økosystem. Det gjelder store områder i Russland og Canada, men ikke i Norge. Vi har bare vernet 3,6 prosent av det produktive skogarealet, på resten av arealet regjerer skogsmaskinene.
Trær binder karbon i hele sitt livsløp, gjennom fotosyntesen. Trærne bruker CO2, sollys og vann til å danne livets byggesteiner, karbohydrater eller sukker. Skogen er derfor en viktig alliansepartner for å hindre klimaendringer. Jo mer CO2 trærne kan suge opp fra atmosfæren, desto mindre klimagasser blir det igjen der.
Den største forskjellen på karbonlagring i regnskogen og den boreale skogen, er at i våre nordlige skoger lagres det meste av karbonet under jorda, i sopp, røtter og dødt materiale. Ja, faktisk lagres 80 prosent av karbonet i bakken. I regnskogen er det lite lagring i bakken, det meste lagres oppe i trærne. Fordi karbon lagres i jorda, kan den akkumuleres over flere hundre år og dermed lagre mer karbon per kvadratmeter enn regnskogen.
Størrelsen på karbonlagrene kan illustreres slik: Det er 750 gigatonn karbon i atmosfæren, og den globale forbrenningen av fossilt materiale gir et utslipp på 9 gigatonn karbon pr. år. Karbonlageret i bakken i de nordlige skogene er på 560 gigatonn, mens lageret i regnskogene er på 430 gigatonn. Mens norske myndigheter spytter tre milliarder kroner i regnskogsvern pr. år, er den tilsvarende summen til bevaring av våre egne skoger 315 millioner.
Karbonpolitiet
Hvordan har det seg at karbonet havner i bakken? Tidligere trodde man at dette kom fra dødt plantemateriale på jordoverflaten, men nyere forskning viser at karbonet hovedsakelig kommer nedenfra, i jordbunnsamfunnene under bakken. Her spiller soppene en nøkkelrolle. Uten sopp, ingen skog, og uten sopp ville karbonlageret i bakken vært langt mindre. Det er sopp overalt i jordsmonnet, mykorrhizasopper som inkluderer flere av våre kjære matsopper som kantarell, piggsopp og steinsopp. Disse soppene lager et underjordisk nettverk av sopptråder, såkalt mycel, som lever i symbiose med trærnes røtter. Soppene er røttenes forlengede armer som hjelper trærne med opptak av vann og mineraler. Takket være soppene får trærne mulighet til å ta opp næring fra et langt større område enn de ellers ville hatt mulighet til. Betaling får soppene i form av karbohydrater eller sukker. Soppene er ikke grønne, de har ikke fotosyntese og klarer derfor ikke å produsere sukker selv.
Karbohydratene som trærne produserer gjennom fotosyntesen, blir ført ned gjennom stammen til røttene og soppene der nede i dypet. Deler av disse karbonforbindelsene brukes altså av helt vanlige matsopper til å lage sitt underjordiske nettverk av tråder, det såkalte mycelet. På denne måten slippes ikke karbonet ut igjen, det lagres i jordsmonnet.
Mycelet er vanskelig å bryte ned. Selv når mycelet dør, blir mye av karbonet igjen i bakken. Karbonlageret bygges derfor opp nedenfra og ikke ovenfra, en lagring som har foregått over flere hundre år.
Bruk eller vern
Barskogen er derfor gull verdt, men skal den brukes eller vernes? Er plantasjeskogbruk eller skogvern den beste måte for å sikre mest mulig karbonlagring? Her står kampen, for skogbruket mener at høsting og planting er det mest effektive, mens naturvernere mener det beste er å ta vare på den gamle skogen. Ikke minst fordi man da slår to fluer i en smekk; man tar vare på artsmangfoldet samtidig som man lagrer karbon. Ofte ser man ikke skogen for bare trær. Det gjelder å ha to tanker i hodet på en gang.
Flatehogst gir råtesoppene et fortrinn fremfor mykorrhizasoppene nede i bakken, og fordi råtesoppene frigir CO2 til atmosfæren gjennom nedbrytning, blir resultatet et netto tap av karbon fra skogen. Det tar lang tid før karbonlageret er tilbake på nivået før avvirkning. Ut fra et slikt perspektiv kan det synes som om gammel skog er viktigst for lagring av karbon. Store trær binder mer enn små trær. Og det tar mange år før småtrærne igjen blir effektive til å lagre karbon. Skog beskytter oss dessuten mot ekstremvær som flom, vind og ras, den renser lufta og jorda vår, og den holder på jord så den ikke renner vekk og ender i havet.
Alien
Som en alien spiser hogstmaskinene seg gjennom skogen. Trær kuttes, kvistes og skjæres opp på rekordtid. Tid er penger, så hogstmaskinene er i arbeid hver dag året rundt, et eller annet sted. Fra skogeierhold påpekes det at skogbruk er bærekraftig høsting. For skogen vokser opp igjen og binder CO2 på ny. FN har foreslått at det bør plantes mye skog de nærmeste årene for å fange mer CO2, og det er vel og bra. Men hvis det skjer på bekostning av den gamle skogen, er det ikke bra. Da vil artsmangfoldet lide, for det er et langt større mangfold av arter i en gammel skog enn en «plantasjeskog».
Vi må ha skogbruk. Tømmer er viktig, men det er også viktig å avsette områder for vern. Og vi må verne mer enn det vi har vernet til nå. Målet er å komme opp på en verneandel på ti prosent, men bevilgningstakten er for lav. Når skognæringen planter ny skog på det hogde området, eller det vokser opp ny skog naturlig, argumenteres det med at karbonet som ble sluppet ut gjennom hogst, vil fanges igjen, slik at utslippet bare er midlertidig. Det er delvis riktig for karbonet i trestammer og annen vegetasjon over bakken. Men de fyller ikke opp det store karbonlageret i bakken, snarere tvert imot.
Flatehogst, markberedning og kjørespor gjør at jordsmonnet blir eksponert og gir risiko for karbonlekkasje. Når alle trærne i et område hogges, gjør solinnstrålinga på bakken at mye av karbonet i jorda oksideres og frigjøres som CO2. Det kan ta hundrevis av år før karbonlagrene i skogen bygger seg opp igjen etter hogst. Det er de nærmeste årenes utslipp som er kritisk for om vi skal unngå en temperaturendring på mer enn to grader. Det er nå det gjelder.
Gammelskogens mystikk
De fleste av oss er sjelden i en skikkelig gammel skog. Kort og godt skyldes det at det ikke er så mye ordentlig gammel skog. De få områdene med gammel skog, finner du ofte i form av naturreservater. Derfor skal du oppsøke et slikt reservat. Da skal du ikke tenke at du skal gå langt, du skal bruke tid og se deg omkring. Være som en Espen Askeladd som utforsker «trollskogen». Her er trær hulter til bulter, dekket av grønn mose og hengende lav. Variasjonen av leveområder er stor, derfor blir mangfoldet også stort. Dødt trevirke er viktig, for mange arter er helt avhengig av kontinuerlig tilgang på dødt materiale.
Det er også i de gamle skogene at storfuglen, tiur og røy trives best. Jo mer gammelskog, desto flere tiurer kan leve der. Faktisk har 60 av artene i Norge tilhold i skog, og 50 prosent av artene på den norske rødlisten over truede arter, har sitt liv nettopp i skogen.
Mer løvskog og høyere tregrense
Når temperaturen stiger, vil vi få mer edelløvskog i Norge. Dette er en vanlig skog på kontinentet, og i Norge vokser den først og fremst der hvor det er høy middeltemperatur. Dette er en flott skog, og i utgangspunktet høres det ikke så ille ut å få mer edelløvskog. Med varmere temperatur kommer også andre arter som hører hjemme lenger sør. I 2019 hekket rødtoppfuglekonge for første gang i Norge, rett utenfor Oslo, kanskje som en følge av varmere klima. Alle ornitologer jublet selvsagt.
Med høyere temperatur stiger også tregrensa i Norge. En grad varmere kan føre til at nesten halvparten av dagens snaufjell blir tresatt. Hvis temperaturen øker med tre grader, kan 90 prosent av snaufjellet bli skogkledd. Topper hvor det før var utsikt, vokser igjen. At skogen går høyere – og lengre mot nord – fører til at arter som lever i fjellet med tiden kan få mindre areal å boltre seg på. I løpet av det siste århundret har tregrensa økt med rundt 100 meter i Sverige.
Og mens debatten går, øker CO2-innholdet i atmosfæren. I kampen for å hindre uønskede klimaendringer, må vi handle i dag. Vi må ta vare på skogen som en klimapartner – og vi må gjennomføre tiltak på alle sektorer. Hvis ikke går vi en kaotisk og uforutsigbar fremtid i møte.
Få inspirasjon til å leve litt grønnere: Bestill Sunnhetsbladet hjem til deg i dag!
Storslått natur i Rago
God helse er ingen selvfølge
Slå følge med en av verdens eldste veivisere til et sunt, aktivt og langt liv! Både digitalt og på papir.
Rago nasjonalpark i Nordland er en av våre minste nasjonalparker, men naturen er ikke liten. Den rommer noe av det villeste du kan oppleve her til lands: dype kløfter, isbreer, fosser og store steinblokker.
Tekst og foto: Tom Schandy
Rago er en del av et stort villmarksrike. Selv om den norske nasjonalparken bare måler 162 km2, grenser den opp til de svenske nasjonalparkene Padjelanta, Sarek og Stora Sjöfallet. Til sammen danner de det største vernede arealet i Europa med hele 5 700 km2. Her er det få menneskelige forstyrrelser og inngrep, så du føler at du er i en skikkelig villmark.
Vi starter i Lakshola nede i dalen. Vi velger å gå til Litlverivatnet først. Stien slynger seg oppover i fjellbjørkeskogen, ganske bratt. Ofte må vi stoppe for å ta en pust i bakken. Etter hvert kommer vi høyere og går litt ned igjen, før vi krysser noen myrer og klatrer oppover igjen. Stien går gjennom ei kronglete steinur, men når vi er ferdige med den, er det ikke lenge før Ragos storslåtte landskap åpenbarer seg med full tyngde.
Vi kommer opp på blankskurte flaberg med store steiner og ser ned i den trange Storskogdalen, hvor Storskogelva slynger seg nedover gjennom fjellbjørkeskogen. Det er et fantastisk syn, men ganske overraskende at den ville dalen faktisk ligger utenfor selve nasjonalparken. Grensa går nemlig oppe på selve kanten av fjellet. Det er først den øvre delen av Storskogdalen som er innlemmet i parken.
Går vi litt til, får vi utsikt ned mot Litlverivatnet og Litlverivassfossen, eller bare Verrifossen. Et magisk syn, for fossen kaster seg over flabergene i vestenden av vannet og følger dem nedover mot dalbunnen i en gigantisk vannrutsjebane. Dette er en av Nordkalottens mest betagende utsikter. Fjellene står steile rundt, det er glatte sva-berg, og høydeforskjellene ned til elva i dal-bunnen er formidabel. Du føler virkelig at du er utenfor allfarvei.
Teltleir
Vi har valgt å være frie her inne, så teltet kommer opp, akkurat hvor vi har utsikt mot vannet og fossen. Man kan ikke bare gå forbi slike severdigheter, så da er telt befriende å ha med seg. Hele natta regner det, men utpå morgenkvisten går vi videre. Planen er å følge stien til Storskoghytta.
Utløpet av Litlverivannet passeres på ei solid hengebro. Kryssingen kan være en frisk opplevelse med den høye fossen rett under seg. Det sies at navnet Litlverivatnet kommer fra den store svenske innsjøen Virihaure, som ligger like øst for grensen. Innsjøen ble på dialekt kalt for «Stor-Verivatn», ingen fikk en gammel foldværing til å si «Virri». Det ble «Verri», som er en attraksjon i seg selv med sitt 223 meters høye fall langs glattberget ned mot Tjørnmoen, et av Nord-Europas høyeste fossefall.
Ved sørenden av Litlverivatnet ligger et låst naust som tilhører Fauske og Sørfold jeger- og fiskerforening, og hvor det er to båter. Før du starter turen, kan du avtale leie av naustet, hvor du kan overnatte og hvor du får tilgang til båt og garn. Den andre båten får du bruke hvis du leier hytta Fjellrosen, som ligger inne i botnen i den østre delen av vatnet.
Vi fortsetter mot Storskoghytta, men halvveis får vi inn en tekstmelding fra noen venner. De skulle gå en annen sti inn til Storskoghytta, men ble stoppet av flomstor elv. Rundløypa som vi hadde planlagt, ble derfor kansellert. Isteden ble det samme veien tilbake til Lakshola, med nok en stopp ved Verifossen.
Hadde vi fortsatt på stien, ville vi ha kommet til Storskoghytta. Den står åpen, men har bare to sengeplasser. Hvis du gjør det, kan det anbefales en dagstur inn til den mørke Trolldalen nordøst for Storskogvannet.
Det er ei hytte til i Rago nasjonalpark, nemlig Ragohytta. Det går merket sti dit fra Storskogvasshytta, og da er du nesten på svenskegrensa. Den har bare fire sengeplasser.
Fra Storskoghytta kan du så følge en sti ned langs Storskogelva tilbake til Lakshola. Denne runden er på 18 kilometer, og du går den på en dag. Hvis du skal inn i Trolldalen, bør du ha en dag til.
Skogs- og gruvedrift
Furu er det mye av enkelte steder i det skrinne jordsmonnet, og blant annet langs Storkogvannet har trærne store dimensjoner. Utrolig nok har det blitt drevet skogsdrift her inne i gamle dager. Lange avstander og uveisomt terreng stoppet tydeligvis ikke folk i å skaffe seg grove furustokker til husbygging.
Oppe ved nasjonalparkens høyeste punkt,selve Ragotoppen på 1312 m.o.h., var det forsøksdrift på blyglans og sølv i en kort periode under Første verdenskrig. Sju-åtte timers gange fra bygda var ingen hindring for datidens arbeidskraft. Selve navnet Rago er avledet fra samisk og betyr sledebreen, og området har vært brukt til jakt og fangst i lange tider. Samenes tamrein ble tradisjonelt drevet gjennom Rago på vei fra Sverige til sommerbeitene i Norge
Tips til turen
ADKOMST
Rago ligger i Sørfold kommune. Fra Fauske følges E6 nordover til en har passert Sørfold sentrum og Elkem. Like nord for den andre tunellen er det skiltet avkjøring til Lakshola. Herfra går det sti inn i nasjonalparken. Nærmeste flyplass er Bodø, nærmeste jernbanestasjon er Fauske.
OVERNATTING
Det er to åpne hytter i parken, Storskogvasshytta og Ragohytta, med henholdsvis fem og to sengeplasser. Ellers er det telt som gjelder.
NØDVENDIG UTSTYR:
Fjellstøvler, og vær oppmerksom på at du må over fjellbekker et par steder. Husk kart og kompass!
