Vaguseffekten

Har du hørt om kroppens store vandrende beskytter? Den elektriske supermotorveien som forener kropp og sinn, og som kan fjerne betennelser, redusere stress og fremme god nattesøvn?

Tekst: Lone Omholt Lossius
Foto: Diverse

Vi snakker om vagusnerven, vår tiende hjernenerve. Som en strategisk plassert kommunikasjonslinje strekker den seg ambisiøst mellom hjernestammen og den «perifere» kroppen. Den bukter seg langs halsen og videre ut til hjertet, lunger, buk og tarmer og til flere sentrale organer i immunsystemet. Verdenskjente helseprofiler hevder at bevegelse, isbading og pusteteknikker stimulerer vagusnerven og gir en rekke helsefordeler. Det høres forlokkende ut. Enda mer interessant er det at et økende antall forskningsfunn skaper optimisme rundt «elektrisk vagusstimulering» i behandling av hjerte- og karsykdom, depresjon, revmatisme og fedme. Nysgjerrigheten pirres: Snakker vi her om en slags supernerve med helbredende krefter?

Hva er egentlig denne vaguseffekten?

Toveiskommunikasjon

Det foregår en konstant toveiskommunikasjon mellom hjernen og kroppen. Slik reguleres utallige indre prosesser slik at vi best mulig kan mestre enhver situasjon. Nervesystemet vårt setter i gang bevegelse, lar oss knytte nære bånd med andre mennesker eller utvikle og forbedre finkoordinerte talenter og evner.

– Vi kan se dette systemet som en sentralstasjon som holder kroppen i balanse, forklarer lege og forsker ved Karolinska Institutet, Peder Olofsson. Vi møtes på zoom, hvor han er med fra kontoret sitt på hjerte- og karavdelingen. Her forsker han på et område som på norsk best kan oversettes til noe så enkelt som «inflammasjonsnevrovitenskap». Olofssons valg av forskningsfelt gir meg håp. Han må da vite mer enn meg om den litt mystiske vagusnerven? Men det tar tid før vi kommer så langt. Først vil Olofsson sørge for at jeg har basiskunnskapen om det avanserte nervesystemet på plass. Han begynner å vifte ivrig med telefonen foran ansiktet.

– Tror du jeg klarer å fange opp hva som står på skjermen nå? spør han.
– Det ser ikke sånn ut.
– Hva med nå da?

Han holder telefonen i ro, mens han begynner å riste på hodet. Samtidig forklarer han meg at nerveceller i det indre øret sender viktig informasjon til hjernen slik at han kan fiksere øynene på telefonen – og faktisk lese det som står der, selv om han rister på hodet.

– Det går nerver til praktisk talt hver eneste celle i kroppen, utbryter han og forteller entusiastisk om hvordan nervesystemet ligger til grunn for alt vi foretar oss og alt vi kan. Alt fra basal overlevelse til toppidrett.

“Vi kan se dette systemet som en sentralstasjon som holder kroppen i balanse”
—
Peder Olofsson, lege og forsker ved Karolinska Institutet

Vi snakker om vagusnerven, vår tiende hjernenerve. Som en strategisk plassert kommunikasjonslinje strekker den seg ambisiøst mellom hjernestammen og den «perifere» kroppen. Den bukter seg langs halsen og videre ut til hjertet, lunger, buk og tarmer og til flere sentrale organer i immunsystemet. Verdenskjente helseprofiler hevder at bevegelse, isbading og pusteteknikker stimulerer vagusnerven og gir en rekke helsefordeler. Det høres forlokkende ut. Enda mer interessant er det at et økende antall forskningsfunn skaper optimisme rundt «elektrisk vagusstimulering» i behandling av hjerte- og karsykdom, depresjon, revmatisme og fedme. Nysgjerrigheten pirres: Snakker vi her om en slags supernerve med helbredende krefter?

Hva er egentlig denne vaguseffekten?

Toveiskommunikasjon

Det foregår en konstant toveiskommunikasjon mellom hjernen og kroppen. Slik reguleres utallige indre prosesser slik at vi best mulig kan mestre enhver situasjon. Nervesystemet vårt setter i gang bevegelse, lar oss knytte nære bånd med andre mennesker eller utvikle og forbedre finkoordinerte talenter og evner.

– Vi kan se dette systemet som en sentralstasjon som holder kroppen i balanse, forklarer lege og forsker ved Karolinska Institutet, Peder Olofsson. Vi møtes på zoom, hvor han er med fra kontoret sitt på hjerte- og karavdelingen. Her forsker han på et område som på norsk best kan oversettes til noe så enkelt som «inflammasjonsnevrovitenskap». Olofssons valg av forskningsfelt gir meg håp. Han må da vite mer enn meg om den litt mystiske vagusnerven? Men det tar tid før vi kommer så langt. Først vil Olofsson sørge for at jeg har basiskunnskapen om det avanserte nervesystemet på plass. Han begynner å vifte ivrig med telefonen foran ansiktet.

– Tror du jeg klarer å fange opp hva som står på skjermen nå? spør han.
– Det ser ikke sånn ut.
– Hva med nå da?

Han holder telefonen i ro, mens han begynner å riste på hodet. Samtidig forklarer han meg at nerveceller i det indre øret sender viktig informasjon til hjernen slik at han kan fiksere øynene på telefonen – og faktisk lese det som står der, selv om han rister på hodet.

– Det går nerver til praktisk talt hver eneste celle i kroppen, utbryter han og forteller entusiastisk om hvordan nervesystemet ligger til grunn for alt vi foretar oss og alt vi kan. Alt fra basal overlevelse til toppidrett. Utallige endringer og finjusteringer gjøres i løpet av et døgn, noen livsnødvendige og andre forbedrende. Jeg må si meg enig med Olofsson: Nervesystemet er fasinerende!

Vagusnerven

Vagusnerven er en strategisk plassert kommunikasjonslinje som strekker seg mellom hjernestammen og den perifere kroppen. Den bukter seg langs halsen og videre ut til hjertet, lunger, buk og tarmer og til flere sentrale organer i immunsystemet. Vagusnerven hører til det autonome nervesystemet og bidrar til å regulere ikkeviljestyrte prosesser i kroppen, som livsviktige funksjoner som hjerterytme, pust, spyttproduksjon og tarmenes bevegelser under fordøyelse av mat.

Nervenes rolle i sykdom

Det er lett å forstå hvorfor nervesystemet vekker interesse – ikke bare i kunsten, men også hos medisinske forskere som Olofsson. Når vi vet at nervene har forbindelser til hver eneste celle i kroppen, også der hvor sykdom oppstår, burde vi vel i teorien kunne påvirke sykdomstilstander gjennom å påvirke nervene våre? Jo, og det er nettopp dette forskningsgruppen ved Karolinska undersøker. Nervereflekser spiller en stor rolle i sykdom og helse, forklarer Olofsson.

– I totusen (!) år har det vært kjent at nervesignaler er innblandet i betennelse. Det er likevel

ikke før de siste tiårene at dette har vært utforsket vitenskapelig. Utviklingen han beskriver virker lovende. Om forskerne har begynt å undersøke dette nærmere, kanskje vi da snart kan behandle sykdom gjennom en slags nervebehandling? 

Men Olofsson minner meg på at løsningen på store utfordringer sjelden er så enkel: Skal man kunne påvirke sykdomsprosesser i kroppen gjennom nervene, må man også være i stand til å komme i kontakt med dem, og det er visstnok ikke så lett.

– Nervene våre befinner seg «på dypet» av kroppen. De er vanskelige å få tilgang på, forklarer han.

Og det er her samtalen vår endelig begynner å dreie seg inn på vagusnerven. Løpende langs halsen er den nemlig relativt lett å komme til, noe som ble oppdaget og utnyttet av forskerne i behandling av epilepsi allerede tidlig på 1900-tallet.

Gasspedalen og bremsen

Vagusnerven hører til det autonome nervesystemet og bidrar til å regulere ikke-viljestyrte prosesser i kroppen som livsviktige funksjoner som hjerterytme, pust, spyttproduksjon og tarmenes bevegelser under fordøyelse av mat. Alt det vi slipper å tenke på i det daglige, når alt fungerer som det skal, men som likevel overvåkes og reguleres kontinuerlig gjennom døgnet, med hjernen som øverste dirigent. Tilbake til de frynsete nervene mange kan kjenne på i jula. Kanskje er dette mest av alt opplevelsen av stress? Stress over alt som skal komme på plass? Over målene vi selv setter på vår egen vellykkethet? Med høye skuldre ringes julen inn. Ensomheten blir sterkere, og bekymringen over en trang økonomi øker. Poenget er, uansett sammenheng: Vi har alle erfart hvordan kroppen reagerer på stress. Mer eller mindre alvorlig, kortvarig eller langvarig. Stress er både livsviktige signaler – og en lystbetont løpetur, for oss som faktisk trives med det. Samtidig har lange perioder med for høyt stressnivå en negativ virkning på helsa, og i hverdagen opplever mange et behov for å stresse ned. Kroppens stressrespons regisseres av den sympatiske delen av det autonome nervesystemet. Kroppens kamp- og fluktsystem, eller «gasspedalen» om du vil, en tilstand av kroppslig og mental beredskap. Vagusnerven derimot hører til det parasympatiske systemet og er aktiv under ganske andre forhold. Om vi ser stressresponsen som en gasspedal, er det parasympatiske systemet mer som en brems. Pulsen er lavere, pusten dypere og mage-tarmsystemet har tid til å fordøye maten vi har spist. Følelsen i kroppen er roligere, og det er lettere å tenke klart. Fordi parasympatikusaktivitet forbindes med å kjenne seg mer «i vater», er dette en tilstand mange søker etter. Likevel, det er balansen mellom de to systemene som er avgjørende for å ha det godt, presiserer Olofsson.

– Er det bra å slappe av eller å spenne seg? spør han meg forventningsfullt.

Lite vet han at for en fysioterapeut med videreutdanning i psykomotorisk behandling er dette spørsmålet blant de første man stiller seg selv under utdannelsen. Akkurat her blir jeg nok ikke svar skyldig. Olofsson nikker anerkjennende.

– Nemlig, det henger sammen med situasjonen man er i, understøtter han.

– Men da vil jeg også spørre deg: Er vagusnerven bra eller dårlig?

Dette merker jeg at det er vanskeligere å svare på. Kanskje er det praksisen fra traumefeltet hvor vagusnerven ble ansett som avgjørende for regulering av stress og angst. Kanskje er det alle artiklene og alt snakket om helseeffekter. For meg er nok vagusnerven litt unik.

Det autonome nervesystemet

Kroppens nervesystem består av hjernen, ryggmargen og nervene og inndeles i en sentral del og en perifer del. Den perifere delen (spinal- og hjernenerver) deles inn i en somatisk og en autonom del. Det autonome nervesystemet er av stor betydning for vår «indre balanse». Det regulerer aktiviteten i hjertemuskulaturen, kjertlene og i glatt muskulatur, som blant annet finnes i tarmene og på innsiden av karveggene. Autonom kan oversettes til «under selvstyre», og vi har ingen direkte kontroll over denne delen av nervesystemet, til forskjell fra det somatiske nervesystemet, som regulerer aktiviteten i skjellettmusklene. Det autonome nervesystemet består av en sympatisk og en parasympatisk del. Aktiviteten øker i det sympatiske systemet når vi trenger å mobilisere krefter, og forbindes med kamp- og fluktreaksjoner som høyere nivå av stresshormoner, høyere puls, økt blodtrykk og nedsatt fordøyelsesaktivitet. Det parasympatiske systemet er aktivt under roligere forhold, når kroppen bygger opp reservelagrene sine. Parasympatisk aktivitet påvirker kroppen til å senke puls og blodtrykk og fremme fordøyelsesprosessene.

Kilde: sml.snl.no, www.1177.se

Roer epileptiske anfall

Selv om vagusnerven kanskje ikke er helt magisk, våger jeg likevel å påstå at den står i slags særstilling. Forskningsjournalisten Linda Geddes skriver i en artikkel i The Guardian at vagusnerven ble interessant for forskerne allerede sent på 1800-tallet (2). De oppdaget at det gjennom kompresjon av hovedarterien som løper langs vagusnerven, var mulig å forebygge epilepsianfall. Interessen for vagus økte igjen på 1980-tallet, da effektene av elektrisk stimulering av nerven ble undersøkt for første gang. Forskerne observerte at impulser fra kirurgisk plasserte elektroder kunne roe den uregelmessige hjerneaktiviteten som trigger anfall, og en del av pasientene opplevde å få det bedre. I følge Store Medisinske Leksikon er elektrisk vagusnervestimulering en metode som anerkjennes i behandling av epilepsi også i dag (3). Forskere Geddes snakker med i sitt arbeid, kommer med flere interessante opplysninger om effekten av vagusstimulering. Etter hvert begynte pasientene som mottok behandling for epilepsi, også å rapportere at de følte seg lettere til sinns. Denne positive bieffekten forekom også hos pasienter som ikke hadde merket bedring i epilepsi-anfallene. I dag brukes behandlingsmetoden primært ved epilepsi, men er også godkjent for behandling av depresjon i USA og i Europa (3). Det finnes firmaer som har utarbeidet apparater som festes på huden og stimulerer nerven uten bruk av kirurgi. Forskning på disse apparatene regnes fremdeles som i en tidlig fase, skriver Geddes i sin artikkel, men hun kaller det likevel for et interessant spor fordi man vet at kirurgiske inngrep alltid medfører en risiko.

Nerver og betennelse

Betennelse (inflammasjon) er en vanlig, aktiv og viktig immunologisk respons. Men om den blir langvarig eller overdreven, kan betennelse ha en negativ innvirkning på helsen (4). Forskningsgruppen til Olofsson har siktet seg inn på nettopp dette feltet og er opptatt av hvordan nervereflekser regulerer betennelse.

– Det viser seg at vagusnerven har en beroligende effekt på immunforsvaret når det oppstår inflammasjon, forklarer Olofsson. Disse effektene kan være spesielt interessante. Betennelse er nemlig fellesnevneren i en rekke store folkesykdommer: revmatisme, inflammatorisk tarmsykdom, hjerte- og karsykdommer som arteriosklerose og åreforkalkning, nevrologiske sykdommer og kreft. 

Listen over sykdommer hvor betennelse er en del av bildet, er lang, ifølge Olofsson. Han forteller at oppdagelsen av inflammatoriske molekyler på midten 80-tallet la grunnlaget for behandling med medisiner, og han mener at legemidler som TNF-hemmere har revolusjonert livet til mange. Samtidig tror Olofsson at det finnes store fordeler ved å bruke elektrisk nervestimulering som behandling.

– Medisiner kan ha bivirkninger på systemnivå, forklarer han, og jeg må spørre:

– Er du optimistisk til fremtidig behandling med vagusnervestimulering?

– Absolutt!

«Overaktiv» betennelse

Betennelse, eller inflammasjon, er en vanlig og aktiv respons fra immunsystemet. Forbigående betennelse er en livsviktig tilhelingsprosess i kroppen, for eksempel i forbindelse med infeksjon eller skade. Et betent område kjennetegnes av rødhet, varme, hevelse, smerte og nedsatt funksjon. Nyere forskning har vist at ulike belastninger fra miljø eller omgivelser kan føre til en langvarig betennelse på systemnivå i kroppen. En «overaktiv» betennelse er forbundet med negative helsekonsekvenser og sykdomsutvikling, og anses som en fellesfaktor i mange store folkesykdommer som diabetes, tarmsykdommer, hjerte- og karsykdommer, revmatisme og kreft.

Kilde: Furman et al 2019, sml.snl.no

Mangler kunnskap

Nerveforskeren fra Karolinska har i likhet med meg lagt merke til den store interessen for vagusnervens helsebringende effekter, både blant forskere og som et hyppig samtaletema i helse- og livsstils-miljøer. Han mener det er viktig å presisere at det fremdeles er mye vi ikke vet:

– Det finnes i dag en god del litteratur som handler om vagusnervens påvirkning på helsa,

men vi mangler likevel kunnskap. Om stimulering av vagusnerven kan benyttes som avspenningsmetode for folk som opplever et høyt stressnivå, tør ikke Olofsson svare på. Men én ting er han sikker på:

– Det finnes ikke en enkel metode som lar oss kontrollere det autonome systemet, slik somvi kan kontrollere den viljestyrte delen av nervesystemet. Det er vanskelig å bli helt klok på vagusnervens effekt, selv etter samtalen med Olofsson. Men kanskje er det autonome nervesystemet som helhet mer komplekst enn vi gir det ære

for? Om vagusnerven alene, med sine nesten 100 000 fibre og imponerende utstrekning i kroppen, kan i hvert fall Olofsson slå fast:

– Det sier seg selv at vagusnerven ikke bare kan slåes av eller på.

KILDER:
1. Vagus Nerve Breathing | Wim Hof Method [Internet]. [cited 2023 Oct 6]. Available from: https://www.wimhofmethod.com/vagus-nerve-breathing
2. The key to depression, obesity, alcoholism – and more? Why the vagus nerve is so exciting to scientists | Health | The Guardian [Internet]. [cited 2023 Oct 5]. Available from: https://www.theguardian.com/society/2023/aug/23/the-key-to-depression-obesity- alcoholism-and-more-why-the-vagus-nerve-is-so-exciting-to-scientists
3. vagusstimulering – Store medisinske leksikon [Internet]. [cited 2023 Oct 5]. Available from: https://sml.snl.no/vagusstimulering
4. Furman D, Campisi J, Verdin E, Carrera-Bastos P, Targ S, Franceschi C, et al. Chronic inflammation in the etiology of disease across the life span. Nat Med. 2019, Dec;25(12):1822–32.

Lone Omholt Lossius

Artikkelforfatteren er psykomotorisk fysioterapeut med mastergrad i human fysiologi fra Københavns Universitet. For tiden er hun ansatt i en doktorgradsstilling og forsker på området idrettsmedisin og -ernæring. Lone har erfaring som journalist fra fagpressen og har samtidig engasjert seg i ulike temaer innenfor fysisk aktivitet, helse og trivsel gjennom flere år som skribent.