I kjølvannet av NRK-serien "Eit feitt liv"
Tekst: Redaksjonen/Foto: Daniel Rørvik Davidsen/NRK, Sverre Christian Jarild
Radio- og TV-profilen Ronny Brede Aase har fått ros for å by på seg sjøl i TV-serien Eit feitt liv på NRK. På sin vei for å finne bedre helse og gå fra alvorlig fedme til vanlig fedme, møter han mange ulike eksperter. Han når målet sitt, men konkluderer samtidig med at fedme er komplisert og komplekst.
Det er mer enn kalorier inn og kalorier ut og ikke like enkelt som slanke kollega Harald Eia hevder. Ernæringsbiolog og matviter Marit Kolby har engasjert seg i debatten i kjølvannet av Eit feitt liv. Sunnhetsbladet har spurt hva hun tenker rundt noen av temaene som tas opp i TV-serien.
– Hvorfor er fedme så komplekst? Eller er det egentlig ikke det?
– Den grunnleggende årsaken til at befolkningen går opp i vekt, er at de har et for høyt energiinntak i forhold til energiforbruket. Det kommer vi aldri vekk fra. Men det som er komplekst, er hvorfor det forhøyede energiinntaket i forhold til behovet oppstår. I Eit feitt liv viser Ingrid Spilde fra forskning.no fram et kart over alle faktorene som er koblet mot vektutvikling. Det er et komplisert kart. Forskjellige faktorer kan påvirke hvorfor noen ender opp med å spise mer enn de forbruker. Men selve vektutviklingen handler om for høyt inntak i forhold til forbruk.
– Vi vet fra forskning at vi har biologiske mekanismer for å regulere energiinntaket vårt i forhold til forbruk, blant annet hormoner. Hvis man spiser feil mat, ser det ut til at disse vektreguleringsmekanismene ikke fungerer som de skal. Men hvis man spiser den rette maten, kan disse mekanismene gjenopprettes, og da kan mange regulere seg mer til sin normale vekt uten å måtte slanke eller sulte seg.
– Og da er det kanskje ikke så komplekst lenger?
– Nei, det trenger ikke å være så komplekst. To hovedfaktorer ser ut til å kunne sette reguleringsmekanismene ut av spill. Det ene er kvalitet på mat. For å si det veldig enkelt, spiser du mat tilberedt av råvarer, eller spiser du ultraprosessert mat. Så er det selvfølgelig et spekter, for det er veldig få som spiser 100 % ultraprosessert mat, og det er veldig få som spiser 100 % råvarer. Men havner du i øvre del av skalaen på ultraprosessert mat, ser det ut til å fungere veldig dårlig. De fleste vil da legge på seg, selv om det alltid vil finnes noen individer som er resistente. Vi vet ikke helt hvor skillet går. Hvor mye ultraprosessert mat tåler vi? Det er helt sikkert veldig individuelt, men vi vet at i de landene som har størst fedmeproblemer, f.eks. Storbritannia, Canada og USA, kommer over 50 prosent av energiandelen fra ultraprosessert mat. Det er ingen tvil om at vi må fokusere mer på matkvalitet. Den andre faktoren er dette med frekvens på måltider.
“Man bør heller spise sjeldnere, spise måltider som ikke gir så mye blodsukkerstigning og spise seg ordentlig god og mett når man først spiser.”
– Ja, for vi blir ofte rådet til flere og mindre måltider for å holde et stabilt blodsukker og for å redusere risikoen for å overspise. Du mener det ikke er en god idé. Hva er grunnen til det?
– Jeg mener det er en veldig feil tilnærming. Det er ikke sånn at vi har et stabilt blodsukker når vi spiser ofte, da har vi et ustabilt blodsukker. Da svinger det veldig mye, vi får mer blodsukkertopper, og så får vi mer blodsukkerdaler når blodsukkeret faller igjen etter et måltid. Mellom måltidene er blodsukkeret normalt og stabilt, og kroppen søker å komme tilbake til den tilstanden etter et måltid. Vi har veldig godt kontrollerte systemer i kroppen for å holde blodsukkeret stabilt. Det er ikke sånn at vi trenger å styre blodsukkeret selv utenfra. Kroppen styrer dette selv.
– Ved å spise ofte og lite, får man disse blod-sukkertoppene og blodsukkerfallene. Noen er veldig følsomme for blodsukkerfall og blir trøtte, slitne, grinete og kanskje aggressive av det. Det er forskjell på folk, men hvis man er en sånn person, bør man ikke spise ofte og lite. Man bør heller spise sjeldnere, spise måltider som ikke gir så mye blodsukkerstigning og spise seg ordentlig god og mett når man først spiser. Da får man færre slike blodsukkertopper og daler gjennom døgnet.
– Hos noen følsomme individer er det vist at blodsukkeret faller litt under normalen. De vil spise mer gjennom døgnet enn andre. Hvis man er en sånn person, kan man enten ende opp med å drive vekta si oppover eller forhindre vekttap ved å spise ofte.
– Så egentlig motsatt av det som er hensikten?
– Helt motsatt av det vi prøver å oppnå. Mange skriver til meg og sier: «Nå har jeg sluttet med disse mellommåltidene. Jeg har gjort sånn som du sier, og det er helt utrolig, jeg er mye mindre sulten.» Tenk hvor utrolig det er at man kan spise sjeldnere og ende opp med å være mindre sulten. Igjen betinger det at man spiser mat av god kvalitet. Ellers får man ikke systemene til å fungere som de skal.
– Ronny blir rådet til ikke å drikke lettbrus, men eksperter er uenige om sukkerfri brus er gunstig eller ikke i forhold til fedme. Hva skal vi velge, og hvilken betydning kan tarmfloraen ha?
– Dette er tosidig. Ronny skal gå ned i vekt, og det er forskjell på å gå ned i vekt og å unngå vektøkning. I en del studier hvor deltakerne har byttet fra sukkerbrus til lettbrus for å gå ned i vekt, ser det ut som det kan være effektivt. Men da er lettbrus en del av en totalendring med kostopplegg og mange forskjellige faktorer, og hvor man typisk følges opp av helsepersonell. Det er ikke slik folk flest lever sine vanlige liv, men i slike studier ser man ganske god effekt av å bytte fra sukkerbrus til lettbrus. Hvis man ser på observasjonsstudier og hvordan det arter seg i befolkningen når folk drikker mye lettbrus, ser man et voldsomt sprik. Noen studier viser at de som drikker mye lettbrus har en større forekomst av overvekt, mens andre studier ikke viser denne sammenhengen.
– Så noen er kanskje mer sårbare?
– Ja, det kan absolutt være det, at det er forskjellig sårbarhet. Men disse studiene er mer representative for hvordan folk faktisk lever sine liv enn en sånn intervensjons-studie. Det kan være mange årsaker til dette spriket. Det kommer an på hva slags søtningsstoffer som er brukt av befolkningene som er undersøkt, for disse stoffene har forskjellige effekter. Det er vanskelig å trekke konklusjoner mellom land, for veldig mange av disse studiene er utført i USA, og der har de typisk andre stoffer i lettbrusen sin enn det vi har her. Så dette er kjempekomplekst. Her er det mye usikkerhet, og jeg vil si at vi ikke har noen endelig dom.
– Er lettbrusene nyttige for vektregulering? Det kan vi ikke si noe godt om. Jeg tror folk må vurdere det litt selv. Hvis de selv merker at det er nyttig, er det kanskje nyttig for dem. Men så er det noen som merker det helt motsatte, folk som rapporterer om at de har drukket mye lettbrus, har sluttet med det, og så går de ned i vekt av seg selv uten å gjøre noen andre endringer. Her er det helt klart individuelle variasjoner.
– Og så er det dette med søtstoffer og tarmen. Her mangler vi gode studier. En del dyrestudier har vist negativ effekt av søtstoffer på tarmfloraen. Når disse studiene foregår lenge i et dyreperspektiv, pågår de i et halvt år. Det kan tilsvare et halvt menneskeliv. Vi har få humanstudier, og jeg har ikke sett noen studier hvor man har målt effekt på tarmfloraen som har pågått lenger enn to uker. Det er altfor kort tid til å snappe opp en eventuell endring, mener jeg.
– Og da har du en føre var holdning i forhold til dette?
– Ja, absolutt. Jeg påstår ikke på noen som helst måte at vi vet at disse søtstoffene er farlige. Det eneste jeg fastholder er at de ikke er godt nok testet, og at de viser effekter på ting som ikke var med i godkjenningsgrunnlaget. Jeg sier ikke at man aldri kan drikke brus, men jeg prøver å ta et oppgjør med den kulturen som har gjort det normalt å drikke brus hver dag. Det er kjempeviktig at vi bruker vann som tørstedrikk, og at vi drikker brus unntaksvis, sånn som det var før. Da tror jeg ikke det er så stort problem enten det er sukkerbrus eller kunstig søtet brus, hvis den får lov til å være unntaket.
“Spiser vi for ofte, og spiser vi feil,
tuller vi til disse biologiske
mekanismene. Selv sunn mat
trenger vi pauser fra! ”
– Kosthold har mest effekt for vekt-reduksjon, mens trening har liten effekt, får Ronny høre. Så man bør fokusere på kostholdet og ikke tenke så mye på trening?
– Hvis man leser litteraturen nøye, er det absolutt det man sitter igjen med, at trening er bra for absolutt alt unntatt vektnedgang. Men det vil alltid finnes noen unntak. Du vil alltid finne en eller annen type som sier at «ja, men jeg begynte å trene til maraton, og så gikk jeg ned masse i vekt.» Problemet er at de aller fleste overvektige mennesker ikke begynner å trene til maraton. Det man ser er at overvekt er til hinder for trening. Og så ser man at folk begynner å trene nesten spontant når de går ned i vekt. Man beveger seg mer spontant, fordi det gjør mindre vondt å bevege seg, og man får mer energi. Det er egentlig litt motsatt, mener jeg, at vektnedgang fører til fysisk aktivitet. Men det er ikke en god metode for vektnedgang. Du kan oppnå litt økt energiforbruk, men det er så lite at det monner ingen ting i forhold til det kostholdet gjør.
– En person som skal gå ned i vekt skal få til endring, og man klarer ikke å endre alt på en gang. Hvis man da begynner i feil ende, hvis man begynner med treninga, er det veldig stor sjanse for å mislykkes med vektned-
gangen. Men hvis man begynner med kostholdet, er det veldig stor sjanse for å lykkes både med vektnedgang og etterhvert også trening.
– Til slutt, har du noen tanker om hvilken tilnærming vi bør ha i forhold til fedmeepidemien og vektreduksjon?
– Ja, da er vi tilbake til de overordnede to faktorene igjen. Det ene handler om kvalitet på maten, så vi må finne metoder å øke kvaliteten på maten på. Noe av det vi kan gjøre er å vektlegge dette på alle felter i samfunnet vårt hvor vi for eksempel er i offentlig matomsorg. Tenk barnehage, skole, fengsel, sykehus, psykiatriske institusjoner, sykehjem, offentlige kantiner. Da kunne vi si: Den maten som serveres her, den skal være ferskt tilberedt av råvarer. Vi skal ikke selge ultraprosessert mat her.
– Brusautomater hører ikke hjemme i det offentlige, tenker jeg. Sett heller opp vann-automater. Det er masse enkle tiltak som kunne vært gjort fra myndighetenes side. Og så kan vi skattlegge ultraprosessert mat hardt. Vi kunne bruke skatten til å subsidiere råvarer, sånn at det beste alternativet fremstår som det beste også økonomisk. Vi trenger noen modige politikere for å få til det.
– Og så må vi slutte å pushe mellommåltider. Det er faktisk viktig å ha pause mellom måltidene. Det er viktig å lære seg til å kjenne litt sult. Mellom måltider går muskelsammentrekninger gjennom tynntarmen og «børster» den ren for mat og bakterier. Jeg kaller dette «børstebilen». Hvis vi spiser ofte, stopper vi børstebilen, og vi kan få ugunstig bakterievekst i tynntarmen.
– Vi har biologiske mekanismer som er der for å holde oss friske og sunne og regulere vekten vår. Spiser vi for ofte, og spiser vi feil, tuller vi til disse biologiske mekanismene. Selv sunn mat trenger vi pauser fra!
– Mitt slagord på hva vi skal spise er: Høy kvalitet og lav frekvens.
– Så det blir det enkle budskapet i forhold til dette komplekse.
– Ikke sant. Hvis man følger det, vil veldig mange oppleve at de får det bedre. Og det er faktisk ikke så vanskelig.
Marit Kolby
- ernæringsbiolog, matviter og høyskolelektor på Oslo Nye Høyskole og formidler sin kunnskap både i populærvitenskapelige og vitenskapelige medier.
Hun driver Instagramkontoen
www.instagram.com/marit_kolby/ og
bloggen http://maritkolbyzinocker.blogspot.com/
Få inspirasjon til å leve litt grønnere: Bestill Sunnhetsbladet hjem til deg i dag!
Lytt til hjertet!
Hvorfor vil vi heller legges inn på sykehus enn å gjøre noen viktige endringer i livet? Er det virkelig så vanskelig, spør artikkelforfatter Tobias Schmitz. Med et blikk på folkehelsen i Tyskland, setter han skarpt fokus på hvor effektivt noen enkle livsstilsendringer både kan bidra til å beskytte deg mot fremtidig alvorlig sykdom, og være et viktig ledd i behandling. Ditt viktigste organ trenger oppmerksomheten din. Er du klar for å høre etter?
Forfatter: Tobias Schmitz
Foto: Shutterstock.com
God helse er ingen selvfølge
Slå følge med en av verdens eldste veivisere til et sunt, aktivt og langt liv! Både digitalt og på papir.
Ingen bør komme og si at vi ikke bryr oss, for vi gjør virkelig et forsøk. Vi kjøper økologiske varer, unngår plastposer og lovpriser bevegelsen som Greta Thunberg satte i gang, som ønsker å skape global forandring. Det er viktig å holde igjen. Men når det gjelder oss selv og hvordan vi skalter og valter med egen helse, spiller måtehold ofte liten rolle. Og forandring vil vi helst unngå. På tross av alle gode forsetter og mot bedre vitende kjører vi i oss for mye sukker, for mye salt, for mye kjøtt og for mye alkohol. Dessuten lover vi oss selv på nytt at vi i morgen skal oppsøke treningssenteret. Eller i overmorgen. Og med ett streiker kroppen. Ville det ikke ha vært en nokså fornuftig ide å vie ens egen kropp, og ikke bare verden, noe mer oppmerksomhet? Vi vil heller legges inn på sykehus enn å gjøre noen viktige endringer i livet. Er det virkelig så vanskelig? Levealder og livsstil I løpet av et gjennomsnittlig liv slår et hjerte tre milliarder ganger. I Tyskland er sykdommer i hjerte og blodomløp den største dødsårsaken, til tross for avansert medisin. Av OECD-landene er det bare USA og Sveits som bruker mer penger på helse enn Tyskland. Riktignok er forventet levealder i Tyskland steget i løpet av de siste tiårene. Kvinnene blir i snitt 83 år gamle og mennene 78,2 år. (Tallene for Norge er 84,3 år for kvinner og 80,9 år for menn). Likevel lever spanske menn to år lenger enn tyske, sveitserne fire år lenger. Dermed ligger tyske menn i Vest-Europas bunnsjikt, og bare i Øst-Europa lever mennene kortere enn tyske menn. Årsaken til tyskernes relativt lave levealder er den usunne livsstilen, ifølge en internasjonal studie som er blitt offentliggjort i det medisinske tidsskriftet The Lancet.
Sjekker istedenfor å forebygge
Istedenfor å pleie hjertet i tide får vi det heller undersøkt: I intet annet land i Europa foretas det like mange hjerteoperasjoner (stent o.l) som i Tyskland – nesten 900 000 i året. I tillegg kommer mer enn 350 000 utvidelser og andre inngrep i forbindelse med trange kransarterier (årene som forsyner hjertet med blod) selv om en ikke kan dokumentere nytten av dette, i alle fall ikke som et preventivt inngrep. Antall hjerteklinikker ble tredoblet fra 2002 til 2012. Det finnes også mer enn 830 høyteknologiske sentre, der klinikkene takket være en stykkprisfinansiering tjener gode penger. Å legge inn en stent gir en inntekt på cirka 50 000 kroner. Sammenlignet med Nederland foretas det i Tyskland rundt fire ganger flere kateterinngrep, og likevel dør det i Tyskland relativt sett dobbelt så mange mennesker av iskemiske hjertesykdommer (på grunn av utilstrekkelig blodtilførsel). Regningen, der fremtidsrettet medisinteknikk skal være en garantist for lengre levetid, går ikke opp. «Vi tyskere er ikke flinke til å ta vare på hjertet – verken hjemme eller på sykehuset,» uttaler professor Gustav Dobos, direktør for Klinikk for naturmedisin og integrert medisin ved sykehuset Essen-Mitte. «Helse-vesenet vårt tilskynder oss til stadighet til å gjøre feil. Av økonomiske grunner satser vi på overflødige inngrep og undersøkelser, istedenfor å sette pasientene i stand til å endre livsstilen med varig virkning. Dette er lukrativt for sykehusene, men temmelig kostbart for sykekassene.»
Dette kan unngås ved en sunn livsstil
Dobos har skrevet en bok der han viser hvordan typiske folke-lidelser alltid drar med seg hjertet: Høyt blodtrykk, høyt kolesterol, stress og for lite bevegelse – alle disse faktorene påvirker hverandre og kan i verste fall ende med infarkt. Men slik behøver det ikke være. «Vi kan ved å endre livsstilen gjøre mye mer for helsen vår enn vi tror. 80 prosent av alle slagtilfellene og 90 prosent av alle hjerteinfarkt kan unngås ved en sunn livsstil,» sier den 63 år gamle legen. De vitenskapelige fremskrittene er både en velsignelse og en forbannelse på en gang: Jo mer vi setter vår lit til teknikk, digitalisering og moderne medikamenter, desto mindre er vi villige til å ta på oss ansvaret for hvordan vi behandler vår egen kropp. Det begynner i det små. Dersom magen murrer, tar vi syreblokkere istedenfor å endre kosten. Merker vi en for sterk stigning i blodtrykket, sørger vi for at vi får betablokkere istedenfor å gå til problemets dypere årsaker. Mot dårlige kolesterolverdier hiver vi i oss statiner (kolesterolsenkende medisiner). Ønsker vi å gå ned i vekt, går vi på apoteket og kjøper et vidunderpulver i dyre dommer, istedenfor å prøve et par måneder med fasteperioder. Krangler hjertet på et eller annet tidspunkt, står kardiologen klar til å hjelpe oss.
Hvorfor blir man syk?
I denne disiplinen er folk uvanlig dyktige og redder mange menneskeliv. Kardiologer utvider trange eller blokkerte hjertekransårer eller setter inn stent. Ved universitetsklinikken i Essen lærer studentene å kjenne årene med virtual-reality-briller. Men troen på digitaliseringens makt gjør at de grunnleggende spørsmålene havner i glemselen: Hvorfor ble dette mennesket sykt? Og kunne det ikke vært mulig å forhindre det? Klinikk for naturmedisin og integrert medisin ved det tidligere gruvearbeidersykehuset i Essen-Steele er et sted det disse spørsmålene stilles. Her har doktor Dobos med sitt team i mer enn tjue år behandlet pasienter som lider av plager i hjerte og blodomløp, kroniske betennelser i tarmen eller varige smerter. Dessuten knytter indre-medisineren, nyrespesialisten og intensivmedisineren erfaringene fra skolemedisinen og viten om naturmedisin sammen til en «integrert medisin», der erkjennelser fra begge fagfelt utfyller hverandre. Til doktor Dobos' team hører ikke bare leger, men også fysioterapeuter, yogalærere og ernæringseksperter. Pasientene får ikke bare passiv behandling, men må aktivt medvirke for å lære det som kanskje er det viktigste: Å ta vare på seg selv. Den kunnskapen som Dobos tyr til, er egentlig eldgammel. Allerede Hippokrates visste at helse er et komplisert samspill av ånd og kropp og en rett livsførsel.
Har medisinen glemt samtalen?
En gjennomsnittlig samtale mellom lege og pasient varer mindre enn åtte minutter.
Den viktige samtalen
Denne viten når ikke lenger helt frem til dagens mennesker. I helsevesenet vårt har medisinen glemt samtalen. En gjennomsnittlig samtale mellom lege og pasient varer mindre enn åtte minutter. Det betales rikelig for operasjoner, men mye mindre for samtaler som kunne anspore til endringer i hvordan en skal forholde seg. Hvordan skal en lege overbevise pasientene sine om at en endring av livsstilen ville lønne seg? Skal han gi dem brosjyrer? Gevinstene ville ha blitt store: livskvalitet og et lengre liv. La oss ta høyt blodtrykk som eksempel: I Tyskland lider opptil 30 millioner mennesker av høyt blodtrykk (hypertensjon). Det behandles først og fremst med medikamenter som ACE-hemmere (blodtrykkssenkende medisiner), betablokkere eller vanndrivende midler. Ofte er dette nødvendig, men også gjerne den enkleste måten. Det finnes imidlertid et enkelt alternativ: regelmessig fysisk aktivitet. Det styrker hjertet, som da vil pumpe blodet gjennom kroppen med mindre anstrengelser, noe som vil senke trykket i arteriene. Så lite som 10-20 minutter med bevegelse daglig hjelper.
Kostomlegging
En omlegging av kostholdet være et godt bidrag: mindre kjøtt, mer grønn-saker og en begrensning av saltinntaket. Til og med det å gi blod regelmessig kan senke blodtrykket. Når det gjelder kolesterol: Omtrent to av tre tyskere utsetter hjertet for fare, fordi de har for mye kolesterol i blodet. Det er skadelig fremfor alt fordi det usunne LDL-kolesterolet bidrar til å danne avleiringer som innsnevrer arteriene. Legemiddelindustrien lanserte i sin tid statin-preparatene mot dette. Antall foreskrivinger i Tyskland nesten fordoblet seg fra 2008 til 2017. Nesten seks millioner mennesker i Tyskland tar dette medikamentet regelmessig. Mange resepter på statiner kunne vært gjort overflødige ved annen ernæring. Den som spiser mindre kjøtt og pølser, får i seg mindre av mettede fettsyrer. Mer grønnsaker, frukt og fullkornprodukter kan i mange tilfeller gjøre kolesterolsenkende medikamenter unødvendige. Britiske forskere har funnet ut at epler, enten de er friske eller tørkede, senker det skadelige LDL-kolesterolet nesten like effektivt som statiner. Dette kommer tydeligvis av polysakkaridene eller pektinene i eplet. Også en daglig dose linfrø eller havrekli senker kolesterolverdiene målbart.
Ti minutter rask gange reduserer risikoen
Og når det gjelder bevegelse: En tysk arbeidstaker tilbringer cirka 80 000 timer av livet på en kontorstol. «Vi er laget slik at vi daglig skal være i bevegelse 20 til 30 kilometer til fots. I dag løper vi bare 800 meter i gjennomsnitt, og det meste av dette ikke i ett strekk,» skriver Dobos. Allerede ved ti minutters rask gange hver dag vil risikoen for hjerte- og blodomløpssykdommer synke merkbart. Enhver liten bevegelse teller for å styrke hjertet og senke spennings- og stressnivået. Hva det psykiske angår, er det slik at ikke enhver nedstemthet trenger behandling. Likevel lider rundt regnet 5,3 millioner voksne tyskere av depresjoner. For å bøte på det skrives det hvert år ut mer enn 21 millioner resepter på antidepressiva. For mange mennesker er det en god hjelp, men årsakene til depresjonene er mangeartede. Foruten genetiske faktorer spiller også stress og en usunn livsstil en stor rolle, og det er ikke alltid nødvendig med medikamenter for å forbedre eget velvære. En studie viser at tre sykkelturer av 45 minutters varighet i uken har en nesten like antidepressiv effekt som moderne medikamenter.
Ordensterapi
Det som fortsatt står som et ubesvart spørsmål, er hvorfor det er så vanskelig for å oss å endre på noe. Tydeligvis behøver vi mennesker svært mye kraft for å overvinne våre gamle vaner. For å klare det trenger vi daglig øving – akkurat som ved meditasjon. Ved klinikken til Gustav Dobos er det et helt team av såkalte «ordensterapeuter» som beskjeftiger seg med å lete etter den rette balansen. Anna Paul (58), som er helseviter, studerte i sitt doktorgradsarbeid hvordan livsstilen kan endres. Ideen rundt «ordensterapi» kan føres tilbake til menn som Sebastian Kneipp og den sveitsiske legen Max Bircher-Benner. Utgangspunktet er tanken om at ikke bare kroppens tilstand, men også et menneskes åndelige og psykiske forfatning er vesentlig for helsen. Mennesket må finne alt i rett mål for å holde seg frisk eller bli frisk. Mottoet er: «Orden består i å ha alt i riktig mål. For mye eller for lite av noe fører til at helsen må vike for sykdommer.» «Bevisstheten om dette er noe mange mennesker har mistet,» sier Paul. En kan gjøre noe med det, og det trenger ikke være asketisk, men lystbetont. Det dreier seg ikke om å avsky en sjokoladebit, og heller ikke å gi helt avkall på kjøtt. «Vi ønsker å sette våre pasienter i stand til å gjenvinne selvkontroll for dermed også å kunne lege seg selv.» Med en liten sammenligning belyser Paul hvor lite varsomme vi ofte er med oss selv: «Når det gjelder en bil, forhører vi oss nøye om hva slags olje vi skal etterfylle motoren med. Skulle likevel oljelampen lyse, kjører vi bilen straks på verksted. Vi tar mindre hensyn til oss selv. Vi er ikke like gode til å finne ut hva som er bra for oss. Og når varsellampen lyser, klistrer vi på et plaster og tenker at det snart går over – lampen slokner nok snart. Det gjør den naturligvis ikke, før hjerteinfarktet eller slagtilfellet inntreffer. «Vi har ikke lært å ta vare på oss selv,» sier Paul, «fordi vi helt fra barndommen læres opp til å prestere på skole og jobbsammenheng. Men hvordan vi skal finne det rette målet og fremme vår egen helse, lærer vi ikke.»
Snu gammel adferd til nye vaner
Til sammen-ligning faller den daglige tannpussen lett for oss. Automatiserte handlinger går helt av seg selv. Forandringer fra den ene dagen til den andre oppleves av mange som ikke bare vanskelig, men som forbundet med regelrett angst. Hvorfor skal jeg våge meg på noe nytt, når det går rimelig greit med det gode, gamle? Vi trenger tid og mye gjentakelse for å snu på gammel atferd og tillegge oss nye vaner. «Det gjelder også for å oppnå sunnere levevaner,» sier Paul. «I begynnelsen behøver vi mental disiplin. Å forandre livsførselen er som å måtte lære et nytt språk. Det tar tid, men det går lettere etter hvert.» Gustav Dobos og Anna Paul opplever i sin hverdag på klinikken gang på gang hvordan små fremskritt i starten av behandlingen åpner veien for store forandringer. Vekt-reduksjon eller gunstigere blodverdier motiverer til å fortsette med endringsprosessen. I sin bok presenterer Dobos et åtte-ukers program der enhver som vil forandre på noe, kan lykkes med å gå inn i denne prosessen. Øvelsenene er enkle, men tallrike: Vanninntak slik Kneipp foreskrev, små bevegelses-øvinger, progressiv muskelavspenning, en dagbok til å skrive ned lykkelige øyeblikk, mindfulness-trening, samt matoppskrifter. Men hvordan skal en klare alt dette, når det å avstå fra søtsaker bare én dag fortoner seg som vanskelig? Velvære og livsglede Her er det en tankemessig feil, sier Anna Paul. En feil tanke, sier også Gustav Dobos. Ingen behøver å snu alt på hodet samtidig. Alle har frihet til å avgjøre hva som går og hva som ikke gjør det. «Se på hvilke forandringer som faller deg enkelt. Og på det som du tror at du ikke i noe tilfelle vil kunne forandre,» tilrår Paul. Denne prosessen er riktignok en begynnelse. Og så fortsetter det, med små skritt, litt hver dag. Langsomt og gradvis forandrer noe seg ved daglige øvelser. Kroppen får nytt liv, og det sjelelige følger med. Og det nye, det som tidligere var utenkelig, blir hverdagslig. Der er det da, det nye språket, som inneholder to viktige ord: velvære og livsglede.