Regjeringen har besluttet å fjerne sukkeravgiften fullstendig, og redusere avgiften på snus, øl og vin, i en tid hvor folkehelse aldri har vært et mer aktuelt tema.

Artikkel er skrevet av Maja Skogstad, Master i samfunnsernæring

Vi iverksetter raske - kanskje forhastede - og dyptgripende tiltak for å forhindre dødsfall av covid-19, som hovedsakelig forekommer hos eldre. Vi iverksetter samtidig ingen raske, dypt-gripende tiltak for å tilrettelegge for bedre helse og dermed ruste hele befolkningen til å tåle smittsom sykdom. Vi snakker ikke engang om det. Tvert imot settes det i gang tiltak som forverrer helsa og som gjør oss dårligere rustet til å tåle viruset. Jeg snakker om fjerning av sukkeravgiften. De kaller tiltaket “grensehandelspakken” og argumenterer med at pakken vil sikre norske jobber og “gjøre livet litt enklere for vanlige folk i en vanskelig tid” (1). Regjeringen går imot WHOs kostråd Det er lite kjent at WHO (Verdens helse-organisasjon) har kommet med kostråd om hva vi bør spise i forbindelse med covid-19. Det er kanskje ikke så rart. Imidlertid brukes det ikke intensiv markedsføring for å fremme kostrådene, som ligger godt gjemt på WHO’s nettsider. På nettsiden skriver WHO at kostholdet har betydning for immunforsvaret og at et godt kosthold bidrar til å redusere risiko for kroniske sykdommer og infeksjoner. Kostrådene går ut på å unngå sukker og at vi bør spise fersk og uprosessert mat hver dag (2). Ved å fjerne sukker-avgiften går Regjeringen imot WHOs kostråd.

“Det er både samfunnsøkonomisk lønnsomt og helsemessig gunstig å avgiftsbelegge sukker.”

Hvordan kan fjerning av sukkeravgiften påvirke sosiale forskjeller med hensyn til helse?

Det er godt kjent at de som har lang utdanning og god økonomi, lever lenger og har færre helseproblemer enn de som har kortere utdanning og dårligere økonomi. Dette kalles for sosiale forskjeller i helse. Folkehelseinstituttet skriver at sosiale forskjeller i helse er større i Norge enn i mange andre europeiske land. Når vi vurderer ulike tiltak for folke-helsen, har vi ulike verktøy vi kan bruke. Nuffields intervensjonsstige viser at det er sammenheng mellom hvor inngripende et tiltak er, og hvor stor effekt det har. Informasjonstiltaket til WHO er lite inn-gripende og har dessverre liten effekt på befolkningen. Fjerning av sukkeravgift derimot er mer inngripende og har større effekt. De ulike tiltakene når ut til ulike grupper i samfunnet. Informasjonstiltak når hovedsakelig de som allerede er kostholds-interesserte og som aktivt søker etter kostholdsinformasjon. Men det er den delen av befolkningen som trenger det minst. Å fjerne sukkeravgiften vil i størst grad påvirke de mest sårbare av oss: de som har lav utdanning og lav inntekt. Ved å fjerne sukkeravgiften kan vi risikere at sosiale forskjeller i nordmenns helse kan bli enda større. De gruppene i samfunnet som allerede har dårlig helse, kan ende opp med enda dårligere helse.

Avgiftsendringer kan gi flere friske leveår og spare samfunnet for helsekostnader

En studie som ble gjort i høyinntektslandet New Zealand viser at avgifter og subsidier kan ha stor effekt på både livslengde, livskvalitet og besparte helsekostnader. (3) Besparte helsekostnader varierte fra 4 305 norske kroner per person ved en skatt på junk-food til 18 936 norske kroner per person ved skatt på sukker. Det er altså både samfunnsøkonomisk lønnsomt og helsemessig gunstig å avgiftsbelegge sukker. Den sterke effekten som avgiftsendringer har, er vel kjent også hos ernæringseksperter i Norge. I september kom en gruppe med 34 uavhengige norske ernæringseksperter med rapporten “Sunnere matomgivelser i Norge: Vurdering av gjeldende politikk og anbefalinger for videre innsats”. Resultatene fra denne rapporten viser at Norge på mange områder henger etter andre land. For eksempel tas det ikke i bruk virkemidler som lavere avgifter på sunne matvarer og regler for markedsføring på emballasje. Den tydeligste anbefalingen i denne rapporten er å bruke prisvirkemidler for å fremme sunn mat og innføre en differensiert sukkeravgift (4). Ved å fjerne sukkeravgiften henger vi ikke bare etter - vi løper i feil retning.

“Hele 9 av 10 som dør av viruset, hadde kroniske sykdommer - de fleste av dem livsstilssykdommer.”

Regjeringen bagatelliserer vår tids største folkehelseproblem

“En sukkersøt budsjett-gladsak” lyder overskrif-ten på Høyres nettsider 1. Et barn ville nok tenkt at de voksne er snille som gir godterier. Men mener Høyre virkelig at vi voksne også skal la oss lure til å tro at dette er snilt? For å sette det hele i perspektiv: Et dårlig kosthold tar knekken på 20 ganger flere av oss enn det covid-19 gjør. I 2016 døde 7000 nordmenn av årsaker som kan tilskrives et dårlig kosthold. I 2020 har de fleste voksne i Norge enten overvekt eller fedme (5). Dette gjelder 75 % av mennene og 60 % av kvinnene. Forekomsten av overvekt og fedme blant både barn og voksne er høyere i Norge enn i de andre nordiske landene (6). Samfunnskostnadene knyttet til overvekt og fedme i Norge er estimert til å være hele 68 milliarder kroner årlig (7).

Ja, på kort sikt kan godteri gi glede, men om det blir for mye, må vi betale for det senere - i form av tapt livskvalitet og samfunnskostnader. Og det har blitt for mye.

En så stor andel av befolkningen har så dårlig metabolsk helse at deres immunforsvar ikke er i stand til å takle en smittsom sykdom. Det blir tydelig når vi ser på statistikken over hvem som dør, på Folkehelseinstituttets nettsider. Hele 9 av 10 som dør av viruset, hadde kroniske sykdommer - de fleste av dem livsstilssykdommer (8). Kosthold kan ikke bare handle om kos. At vi som befolkning skal få et lettere liv, burde ikke gå ut på at vi kan sitte hjemme og trøstespise billig sjokolade og søtsaker. Det burde være å fokusere på grep som styrker folkehelsen fremfor grep som svekker den. Det er det flere som er enige i. Sentrale aktører fra folkehelse-Norge har nå levert et opprop til Erna Solberg der det protesteres mot fjerning av sukkeravgiften. I oppropet nevnes flere gode løsninger som ivaretar både folkehelse og arbeidsplasser: reduksjon av kvoten og å senke prisen på landbruksvarer for å nevne noen. Det understrekes at vi ikke trenger billigere sjokolade og søtsaker, men at vi trenger modige politikere som tar fatt i den egentlige årsaken. Så, når vi kan se tilbake på koronaen, skal vi da bare sitte stille i båten og vente på et nytt sykdomsutbrudd for så å stenge ned hele samfunnet igjen? Eller skal vi sørge for at vi ruster opp en befolkning som tåler smittsomme sykdommer?

Vend i tide, det er ingen skam å snu.